Døden er et tema for undring og ettertanke. Det kan være vanskelig å snakke om siden det også er nært knyttet til sorg. Kanskje kan det være enklere med noen eksempler fra andre kulturer. Forslaget under er hentet fra Julebukkaksjonen 2011.
I Norge er vi litt redde for å snakke om døden. Mange synes det er ubehagelig å møte døende mennesker, alvorlig syke eller snakke om hva som skjer etter vi dør. Slik er det ikke alle steder.
Madagaskar blir ofte kalt øya der de døde aldri dør. I tradisjonell gassisk kultur dyrker de sine døde og opplever at de er i direkte kontakt med dem. De kan be til dem om råd og hjelp, og ofrer gaver for å være på godfot med dem. De døde blir ikke begravet i jorden, men det blir bygget et lite hus for dem. Noen ganger er huset finere enn huset til den levende del av familien. Etter ca. syv år blir skjelettet tatt ut av graven og båret rundt i landsbyen. Familien forteller og viser de døde hva som har skjedd de siste årene. I tillegg har de en stor fest og svøper restene av de døde inn i nye fine stoffer. Det er jo flott å hedre sine forfedre, men samtidig bruker mange fattige mennesker mye penger på å vedlikeholde disse tradisjonene. Ikke alle mennsker på Madagaskar ber til sine forfedre eller utfører disse likvending-ritualene, men det er like fullt en praktiskerende del av den gassiske kultur. I Norge gravla vikingene sine døde sammen med utstyr. De rikeste fikk både skip og sleder med i graven til bruk i sitt neste liv.
Fortell teksten til speiderne og fyll gjerne inn med mer kunnskap om forfedredyrking eller om vikinggravene. Hva synes speiderne om de gassiske tradisjonene bekrevet? Hva tror speiderne skjer etter døden? Kjenner de noen som har dødd? Har de vært i en begravelse? Hvordan var det? Hva står det i Bibelen om det som skal skje etter døden?